Gammelkirka på Nordland

Hovedmeny

Visjonen

Breivika

Det snodige?

Fyret Kvalnes

Fyret Vågen

Gammelkirka

Hulemaleriene

Informasjonsside

Midnattssol

Måstad

Skipsanløp

Sørland

Sørlandshagen

Tur til NATO

Vågen 2007

Varan

Værøy Kommune

Ørnefangerhulen

Webmaster

Til hovedsiden

Materialene stammer fra en tidligere kirke inne fra Vågan (Kabelvåg) i Lofoten, en kirke som ble flyttet i 1799

26 desember 1850 falt den ene av klokkene ned og knustes. Restene blir samlet sammen og støpt til en ny klokke ved Nidelven Mekaniske Verksted i 1859.

Først på 1930 tallet ble en kirke reist på Sørland, - og som ble innvigd 11. juni 1939.

Gammelkirka på Værøy er Lofoten eldste. Da den første kirken skulle bygges på Værøy valgte man å legge den på Sørland hvor folk stort sett bodde. En springflod ville det annerledes og materialene drev i land på Nordland. Dette tok man som et tegn fra Vår Herre at kirken skulle ligge på Nordland. Under prost Colban (1828-1830) ble kirken delvis revet og satt opp igjen i noe mindre målestokk. 5 januar 1835 blåste Røst kirke ned. Sognepresten i Flakstad, Rode; - klaget over at hans kirkebøker og regnskaper blåste bort i samme storm.

I perioden 1820-1831 var det vanskelig å få ordinert en prest til å fungere fast på Værøy. Øya fikk besøk av prost Colban fra Vågan og Henning Johannes Irgens fra Flakstad, men kirkebøkene fra denne tiden bærer preg av mangelfulle kilder for dåp, ekteskap og begravelse. Det er kjent blant slektsforskere at det i 5 år ikke ble ført kirkebøker på Værøy.

I 1850 ble Værøy og Røst beskrevet som det ubetydeligste prestekald i Norge; "det har 300 sjæle".

Presteboligen med et par uthus på hver side og noen privathus på den andre siden av veien. Mosken i bakgrunnen.

Presteboligen er i dag et spisested hvor det ofte holdes en sammenkomst etter begravelsen.

Prestegården sett mot øst. I dag er det et spisessted og det desidert beste stedet å overnatte på øya.

Ved begravelser på er det ofte "kirkekaffe" her.

Bygget lengst til høyre og på hitsiden av bildet under ble revet i 2004. Bygget hadde nok ingen kommersiell verdi, men det var her Raanæs hadde brennevins utsalg etter 1800.

Noe senere ble klokkeren liggende under for fyll i den grad at kirkebøkene ikke ble ført.

Historiene lever videre, men var det riktig å rive bygget eller burde det ha vært restaurert?

Helt opp til etter 2 verdens krig var det butikk i denne bygningen.

Kirkesølvet har fått være i fred.

Denne vakre modellen henger over døpefontenen.

Bildene over:

fra gravferden til Berna Johanne Gabrielsen f. Hardi. Det er ikke alle som blir døpt og bisatt i samme kirke, men her på Værøy er det slett ikke uvanlig.

En tung dag for mange, men det er nå livets gang her på jorden "at slekt skal følge slekters gang"?

Å grave en grav for andre på Værøy ser greit ut, men det har skjedd ulykker med slik sandjord hvor graven har rast sammen isteden for å bli fylt på normal måte

Undertegnede har registrert gravsteinene på kirkegården for ettertiden. Materialet ligger på nett hos Riksarkivet. Det var litt av en oppgave, - ikke fordi det var så mange gravsteiner, men fordi det var vanskelig å lese skriften på mange av disse.

Dette er den stein på kirkegården som har klart seg best mot tidens tann.

Her har vi en annen stein som også er godt leselig, men tavlen skjemmes av gress biter fra kantklipperen.

Noe av det som har holdt seg best over årene er jern tavlene på den eldste delen av kirkegården.

Ingeborg Martha Evensdatter ble født på Beitstad i Nord-Trøndelag i 1824, kom til Værøy rundt 1847 og døde her i 1898.

Hun fikk 14 barn i to ekteskap. Hennes første mann Johannes Bertrand Hardi ble funnet i fjæra på Værøy med hodeskader. Hun giftet seg så med drengen på gården. Hun regnes som stammor for slekten Hardi på Værøy.