|
Hovedmeny
Webmaster
Til hovedsiden
|
 |
Materialene stammer fra en tidligere kirke inne fra Vågan (Kabelvåg) i
Lofoten, en kirke som ble flyttet i 1799
26 desember 1850 falt den
ene av klokkene ned og knustes. Restene blir samlet sammen og støpt til
en ny klokke ved Nidelven Mekaniske Verksted i 1859.
Først på 1930 tallet ble en kirke reist på Sørland,
- og som ble innvigd 11. juni 1939.
|
|
Gammelkirka på Værøy er
Lofoten eldste. Da den
første kirken skulle bygges på Værøy valgte man å legge den på Sørland hvor folk
stort sett bodde. En springflod ville det annerledes og materialene drev
i land på
Nordland. Dette tok man som et tegn fra Vår Herre at kirken skulle ligge på
Nordland. Under prost Colban (1828-1830) ble kirken delvis revet og
satt opp igjen i noe mindre målestokk. 5 januar 1835 blåste Røst
kirke ned. Sognepresten i Flakstad, Rode; - klaget over at hans
kirkebøker og regnskaper blåste bort i samme storm.
I perioden 1820-1831 var det
vanskelig å få ordinert en prest til å fungere fast på Værøy. Øya
fikk besøk av prost Colban fra Vågan og Henning Johannes Irgens fra
Flakstad, men kirkebøkene fra denne tiden bærer preg av mangelfulle
kilder for dåp, ekteskap og begravelse. Det er kjent blant
slektsforskere at det i 5 år ikke ble ført kirkebøker på Værøy.
|
| I 1850 ble Værøy og Røst
beskrevet som det ubetydeligste prestekald i Norge; "det har 300
sjæle". |
|
 |
 |
|
Presteboligen med et par uthus
på hver side og noen privathus på den andre siden av veien. Mosken i
bakgrunnen.
Presteboligen er i dag et spisested hvor det ofte holdes en sammenkomst
etter begravelsen.
|
| Prestegården sett mot øst. I dag er det et spisessted og det
desidert beste stedet å overnatte på øya.
Ved begravelser på er det ofte "kirkekaffe" her. |
|
 |
 |
|
Bygget lengst til høyre og på hitsiden av bildet
under ble revet i 2004. Bygget hadde nok
ingen kommersiell verdi, men det var her Raanæs hadde brennevins
utsalg etter 1800.
Noe senere ble klokkeren liggende under for fyll i den grad at
kirkebøkene ikke ble ført.
Historiene lever videre, men var det riktig å rive bygget eller
burde det ha vært restaurert?
Helt opp til etter 2 verdens krig var det butikk i denne
bygningen.
|
| Kirkesølvet har fått være i fred,
men var i 2009 sikret slik at det
bare stille frem ved gudstjeneste. Sølvdåsen midt på bildet
inneholder velsignede oblater till nattverd.
Under: Fra bisettelsen av Berna
Johanne Gabrielsen, f. Hardi i 2000. Hun ble døpt i samme kirke 16
Jul 1916 og ringen var på en måte sluttet.
|
|
 |
 |
|
Denne vakre modellen henger over døpefontenen. |
| Bildet til høyre:
En tung dag for mange, men det er nå livets
gang her på jorden "at slekt skal følge slekters gang"?
|
|
 |
 |
|
Å grave en grav for andre på Værøy ser greit ut,
men det har skjedd ulykker med slik sandjord hvor graven har rast
sammen isteden for å bli fylt på normal måte |
| Undertegnede har registrert gravsteinene på kirkegården for
ettertiden. Materialet ligger på nett hos Riksarkivet. Det var litt av en oppgave, - ikke fordi det var så
mange gravsteiner, men fordi det var vanskelig å lese skriften på
mange av disse.
Dette er den stein på kirkegården som har klart seg best mot
tidens tann. |
|
 |
 |
|
Her har vi en annen stein som også er godt leselig,
men tavlen skjemmes av gress biter fra kantklipperen. |
| Noe av det som har holdt seg best over årene er jern tavlene på
den eldste delen av kirkegården.
Ingeborg Martha Evensdatter ble født på Beitstad i
Nord-Trøndelag i 1824, kom til Værøy rundt 1847 og døde her i
1898.
Hun fikk 14 barn i to ekteskap. Hennes første mann Johannes
Bertrand Hardi ble funnet i fjæra på Værøy med hodeskader.
Hun
giftet seg så med drengen på gården. Hun regnes som stammor
for slekten Hardi på Værøy. |
|
 |
|
