|
Hovedmeny
Webmaster
Til hovedsiden
|
 |
 |
 |
|
Måstad kan nås på 2 måter. Enten går
man fra Nordlandshagen, dvs etter at man har passert
"Flyplasstårnet" langs sjøen mot sør-vest eller så tar
man båt. Man kan selvfølgelig ta helikopter eller sjøfly om
det er enkelere.
Denne turen fant sted 8 juli 2001 og stedet var
"tjokka fullt"
av lundefugl hunder, - det var treff den dagen. Mange tok båt skyss, men noen kjørte
eller gikk også til flyplassen og valgte stien til Måstad.
Sjømerket i bakgrunnen er et greit utgangspunkt.
|
| Når du begynner å gå vil du se inntrykket
til høyre.
Ikke gå rett fram over steinene tvers over stien, men velg
"den smale sti" opp til venstre. For mange år siden begynte man på en
veiforbindelse mellom Nordland og Måstad.
Fra Nordland er det bygget ca. 100 meter
vei, mens det fra Måstad siden dreier seg om et par kilometer. Stadige ras og
et synkende folketall på Måstad stanset prosjektet. |
|
 |
 |
|
Turen er svært vakker og tar ca. 2 timer en vei. I
bakgrunnen ses sauegjerdet. Frem til og med 2003 var det sauer på
øya, men kun da i Sørlandshagen.
Sauekjøttet fra Værøy var særdeles
velsmakende som følge av at sauene ikke spiste lauv fra
trær. Sauene ble svært feite, men med en marmorering i
kjøttet som var ettertraktet.
Solide støvler er anbefalt fottøy. Man skal ikke forsere noen svimlende
stup underveis til Måstad, men personer som har lett for å oppleve vertigo bør muligens
ta båten til Måstad.
|
| Når turen er over er det ikke de gresskledde strekningene man
husker, men alle de steinene man må kravle over og rundt.
- Av og til ønsker
man å ta med en liten del av Norge hjem på boks. En tur til Måstad langs
denne stien kan
være et slikt "smultronställe".
|
|
 |
 |
|
Noen steder er det litt bratt, men andre steder slynger stien seg
langs fjellet. Stien er i hovedsak lagt utenom rasfarlige steder, men det går ras
her - som oftest om våren i vårløsningen.
På bildet til venstre går stien over et
rasfarlig område. Stigningen kan være litt brutal for enkelte, - og mest brutal
på hjemveien.
|
| Jeg vet ikke hvem AM er, men det intet som mangler på
vedkommendes ego når man merker stien til Mostad på denne måten? |
|
 |
 |
|
Foran oss ligger Flatstranda. Den er synlig
oppe fra Nato. |
| Dette er noe så spennende som en flottør til en
minesveiper. Den ligger på Flatstranda.
Om du av og til lurer
på hvor stien går videre, så er de gamle elektrisitetsstolpene mellom Nordland og Måstad alltid et godt
utgangspunkt dersom stien blir borte for deg.
Oversiktsbilde av
Flatstranda under!
|
|
 |
 |
|
"Steinansiktet" eller Tussen, - er kun synlig når du ser sørover.
I motlys som her på ettermiddagen kan man knapt unngå å se
den. Etter ansiktsuttrykket å dømme kan dette ha vært Xantippes ektefelle. |
| Her har vi "Mor Norge", - furet - værbitt og grå (dvs
ikke hun på bildet). Se på bildet under: Lukk så øynene, og erstatt det
blankskurte trevirket med plastbokser, kanner, olje fat og annet søppel. Ta frem det bildet
på netthinnen neste gang du etterlater deg noe annet enn fotsporene i naturen! |
|
 |
|
Under ser man slutten på veien fra Måstad i retning Nordland. Her er det lagt stein på stein for over hundre
år siden. Veien vises tydeligere på bildet under.
|
|
| Her ser vi fra Eidet mot Punsanden. |
|
 |
 |
|
Mot Måstad snor nå stien seg i fjellsiden på østsiden av fjellet
mot Måstad.
Dette stedet heter "Eidet" og deler
nesten øya i to.
Stien herfra til Mostad er grei og ikke
slitsom. |
| Noen steder er det gamle rekkverket i behold, mens andre steder er
det boltet inn en vaier til å holde seg fast i. Vær og Vind på Værøy er ikke noe i
kimse av. For kort siden ble en liten gutt drept da vinden tok tak i ham og blåste
ham utfor et stup. |
|
|
| Å kalle stien under for vei er vel å overdrive noe, men her
fraktet faktisk folk ting og tang på kjerre rundt århundreskiftet. En mann vi
møtte denne dagen mente at når folk døde ble liket festet til hesten og fraktet til
kirkegården på Nordland når man ikke kunne bruke båt, - og dette skjedde ofte på
vinterstid.
I årene 1738-1743 døde praktisk alle frukttrær i Norge
sammen med biene. Livet må ha vært tøft på Mostad i de årene. I
disse årene vokste breene voldsomt, jf. "Ni-gardsbreen" |
|
 |
 |
|
Nærmere Måstad blir veien bredere og over en bakketopp ser man
Måstad: På gamle bilder var det nærmest et lite tettsted med veier på
kryss og tvers.
I dag går man på gjengrodde stier. |
| I bakgrunnen ser man
veien opp mot Måstadfjellet som slynger seg frem og tilbake opp langs fjellsiden.
Fangst etter lundefugl er nå forbudt.
Det er fortsatt lov å sanke måsegg, noe som gjøres i slutten av
april før egget blir "strupt", dvs at kyllingen har
begynt å utvikle seg. |
|
 |
 |
|
Nede til høyre ligger ruinene av de
fraflyttede gårdene på Måstad. Det er ingen som bor
der fast i dag, og de fleste husene brukes i dag som feriested av
slektninger som bodde her tidligere.
Bak båten ute på vågen troner "Nupen"
med sitt karakteristiske stup.
Måstadbukten var selve matftet i gamle
dager. Her var det fisk, skjell og mat rett utenfor studøra.
Båtene dro man opp på land. I fjellet bak husene var det egg og
fugler som ble brukt som mat. |
 |
|
Da man fortsatt rodde på fiske, - bodde det ca. 150 mennesker her på
Måstad og de hadde egen skole. Folket livnærte seg av fuglefangst (Lundefugl),
fiske og sauer. Med maskinell fremdrift ble det behov for trygge
havner. Deretter fant man Røstbanken som fiskeplass og samlet
ble dette dødsstøtet for Måstad samfunnet.
Oppe på fjellet bak Måstad er det store myrer med molter,
- noe man hentet fra naturen. |
| Denn dagen var det lundehund treff på Måstad. Støynivået
var omtrent som når trekkunder maser for å komme av gårde.
Noen lundehunder
fremsto faktisk som aggressive og "mannevonde". Første treff på
Måstad var i 1993, så igjen i 1997 og så i 2001.
Lundehunden har en ekstra tå, noe som fremkommer på dette bildet.
Hunden skal være nokså lik den opprinnelige "urhunden" som ble brukt i
steinalderen. |
|
 |
| Det er hyggelig at noen av husene tas vare på og huset i
bakgrunnen er et typisk hus fra Nordland fylke. Langstrakt, mange små vinduer og
flere pipeløp.
Uthuset, eller sjåa som man sier her oppe til høyre har fått
forfalle og taket har nylig falt inn (bildet under).
. |
|
 |
 |
|
Her vokser det brennesle, et
produkt som ofte ble brakt videre av mennesket og brukt til supper. For folk flest
kun oppfattet som et ugreit ugress, men det er svært næringsrikt |
| Blir den lille låven i bakgrunnen reddet i
tide eller finner man bevis på den generelle forfallet ved neste
besøk i Måstad?
Her finner man fortsatt steingjerdene i
behold. På Sørland ble flere av steingjerdene "dozet"
ned som fylling til nye kaianlegg etter siste verdens
krig. I dag ville en slik handling av norske borgere
lett kunne ha vært miljøkriminalitet! |
|
 |
 |
|
Stedets manglende vei forbindelse gir en velsignet
følelse av å ha
lagt mas og kjas igjen der hjemme.
I bakgrunnen ligger hulene på
"Pun-sanden" med hulemaleriene. Se link "Punsanden".. |
|
