Original manuskriptet for reisen som endte på Røst ligger i Vatikanets arkiver i Roma.
En adelsmann Pietro Quirini søkte rikdom og ære og utrustet et skip med 68 mann og som ble lastet bl. annet med Malvasiervin, pepper og ingefær. Han reiste fra Kreta som den gang var en av koloniene til Venezia den 25 april 1431. Grunnen til et stort mannskap var rykter om krig mellom Venezia og Genova.
26 oktober søkte han havn i Muros i Nordspania og dro på pilgrimsferd med 13 mann til St. Jago de Compostello. Denne vandringen kan gjøres også i dag med overnattingssteder langs ruten.
Deretter la skipet fra og seilte ut i Biscaya hvor de kom ut i en langvarig storm. 17 desember forliste skipet og mannskapet ble fordelt på to livbåter med 21 og 47 mann. Quirini tok plass i den største båten. Den minste båten forsvant på havet.
Mannskapet forsøkte å overleve på vin og tørket kjøtt, men mange døde. Vin var der derimot nok av. Etter en seilas på 19 dager så de land og snart manøvrerte inn mellom brottene til noen holmer og skjær. Quirini kaller øya i sin fortelling for Santi, men det må være Sandøy på Røst. Den ligger i sør-sørvest retning for bebyggelsen. De var heldige og kom på innsiden av Sandøy og kunne gå i land neste dag. Det lå snø og flere døde av at de spiste store mengder med snø. Båten ble ikke tatt skikkelig hånd om og den ble snart ødelagt slik at de ikke kunne reise videre.
16 personer levde fortsatt og bygde 2 hytter av restene av båten, men uten skikkelig mat fortsatte de å dø. De sanket skjell. En dag fant de en stor fisk som var skyllet opp på land. Folk var så sultne at de neste drepte hverandre for å få mat, men Quirini beordret en deling av fisken og de levde på den fisken i 10 dager. På øya fant de etter hvert et gammelt fjøs, - så de skjønte at de var nær folk.
I nesten 1 måned levde de fra hånd til munn før de ble reddet. Et barn i en familie på selve Røst hadde drømt at en av kuene hadde falt ned fra fjellet på den siden av Sandøy som Italienerne befant seg. Faren syntes drømmen var merkelig da kuene befant seg hjemme på Røstlandet (hovedøya), men han tok med seg sønnen og rodde ut til Sandøya hvor de fant de skipbrudne.
Quirini var imponert over folket på Røst på flere områder. Selv om de var fattige var tøyet rent. Tøyet kom delvis fra London, men også fra Danmark. De laget selv alt de trengte som båter og ting til det daglige. Kvinnene var skjønne, men noe enfoldige som sine menn. Da fiskerne på Rødt dro på fiske, - forsynte de stakkars skipbrudne seg av ”godsakene” på land. Italienerne ble på øya frem til våren. Noen måneder senere skal det ha blitt født flere barn med oliven hud og latinsk utseende. Selv i dag bor det folk her som utseendemessig hører hjemme i Italia eller Hellas. Værøy har en oppsiktsvekkende stor andel personer med rødt hår.
Husene på Røst var ikke slik som dagens hus, men minnet sannsynligvis mer om samenes gammer. Både på Røst og på Værøy er det spor etter mennesker fra 3.500 år siden som levde i huler.
Quirini fortalte om tørrfisken eller stokka fisken som ble sendt til Berma eller Bjørgvin (Bergen). Folket på Røst var sterkt gudfryktig og gikk i kirken hver søndag. Italienerne fant den lange polarnatten noe merkelig, - liksom den lyse natten under midnattssolen.
Den 14. mai 1432 seilte de skipbrudne med en jekt fra Røst. Før avreise hadde den lokale munken forslått at de skipbrudne skulle gjøre opp for seg. For 3,5 måned skulle de betale kr. 7 pr. person. Oppgjøret fant sted i gjenstander av sølv, men det viste seg at munken stakk det meste i egne lommer, men ga noe til sin biskop. Folket på Røst fikk ingenting.
Nede på Helgelandskysten traff de på erkebiskopen fra Trondheim, Aslak Bolt. Bolt er kjent for Bolts bok, dvs. en fortegnelse over eiendommer i Nordnorge. 29 mai kom italienerne frem til Trondheim. Deretter reiste de over til Sverige, og først til Vadstena kloster. Turen ble ingen parademarsj og de måtte leve på blant annet barkebrød og tigge seg til mat og losji. Så bar det frem til Lødløse (Gøteborg) hvor noen reiste via Rostock og andre reiste over London til Venezia.
Kona til Quirinis styrmann hadde antatt at mannen var blitt borte på havet, og hadde giftet seg på nytt. Da hun fikk høre at den første mannen var på vei hjem, forlot hun mann nr. 2 . Hun gikk hun i kloster og ble tilgitt av sin mann nr. 1 og levde sammen i stor kjærlighet og han elsket hennes høyere enn noensinne. 2 andre i tillegg til Quirini har fortalt om reisen til Røst.